Siste dag på sånne turer er alltid spesielle. Man vakler mellom å glede seg til å komme hjem og å håpe det kan vare bare litt lenger.

Fire mann, seks fiskestenger, fem timer, ett napp - som slapp etter under ti sekunder. Tre tusen kroner. Det blir pizza til lunsj.

Hvis du spør en kenyaner hva favorittmåltidet består av vil de aller fleste svare geit. Det serveres i bursdager, bryllup og begravelser, og alle andre anledninger der man virkelig skal kose seg. Men hvordan tilberedes så denne delikatessen?

Jeg må innrømme at jeg ikke visste mye om hva som venta meg da jeg kom hit. Jeg har imidlertid vært litt rundt, og selv om ryktene sa at Nairobi var en moderne storby hadde jeg mine egne tanker om det. "Moderne i forhold til hva".

Dette må være en av verdens mest sinnsyke restaurantopplevelser. The Carnivore tar ordet frotsing til en helt ny dimensjon.

En dag fri i Nairobi, og hva er da mer naturlig enn å gå på nasjonalmuseet.

Det må innrømmes at etter fire dager med camping, og tre netter som eneste gjest på et hotell midt i bushen inne i Masai Mara var det ganske deilig å komme tilbake til en skikkelig by. Og for en by Nairobi er. Denne gangen bor jeg midt i sentrum, og det er et yrende folkeliv i en overraskende moderne og sivilisert by. Mulig jeg bare har fordommer, men dette var veldig mye bedre enn jeg hadde forestilt meg. De har til og med skikkelig kaffe her.

Virker som noe ikke er helt i form med serveren, og det får jeg neppe gjort noe med herfra, så da blir det en eneste lang safari-post. Men det holder kanskje.

Siste dag med sykling, og i dag var det tid for å gå skikkelig off road. Vi dro ut fra campen og rett ut i bushen. Så gikk turen litt på sti, og mye ikke. Inn og ut av busker og kratt, over elver og bekker, gjennom en og annen landsby så høner og bikkjer skvatt...

Herregud for en dag. Sykling på sitt beste. Nesten femti km, og hadde ikke en skikkelig storm kommet og avbrutt oss hadde det nok blitt over det. Var vel ikke mer enn seks, sju igjen til campen da vi måtte søke ly i bilen.

Morgenkonserten starter altså klokka 0530, og en times tid senere mener tydeligvis en av marabouene at nok er nok, og begynner å spise på teltet mitt. Da skjønner jeg at jeg likegjerne kan stå opp.

Noen ganger er det utrolig bra å være litt utafor sesongen.

Til alt overmål landa flyet over en time for tidlig Hyggelig det, ref siste post, bortsett fra at klokka var 0530, og sjåføren selvsagt ikke kunne ane noe om det. Så da ble det en time venting til...

Jeg hater å fly. Jeg hater å møte opp to timer før avgang for å vente. Enten vente to timer i kø på at fascistiske politiskoledropouts skal forsikre seg om at ingen har med seg en livsfarlig negleklipper ombord, eller oppdage at sikkerhetskontrollen tar fem minutter og i stedet må jeg sitte på ræva i to timer i avgangshallen.

Ok, ikke alt. Men litt i alle fall.

Diverse fakta om landet, og litt nyttig info om å reise der.

Jeg skal til Kenya!

De fantastiske damene i Magellan Tours har fiksa ferie for meg igjen. Det er de samme som sydde sammen Madagaskar-turen min i fjor.

Her er programmet de har lagt opp. Kan ikke si annet enn at jeg gleder meg som en liten hest!

Antananarivo

Hotell Vanila, Nosy Be

Nosy Komba, Lokobie og Hotel Vanila

Russian Bay

Russian Bay og South African Island

Mahalina

En fordel med å stå opp så tidlig er at man treffer en rekke folk i situasjoner der de overhodet ikke føler seg komfortable.

Nosy Tanikely og Lokobie

Aller først, beklager mangelen på bilder. Jeg er mest ivrig med det andre kameraet. Kameraet på mobilen har jo litt begrensa kvalitet. Bilder får komme når jeg kommer hjem.

Aller først, beklager mangelen på bilder. Jeg er mest ivrig med det andre kameraet. Kameraet på mobilen har jo litt begrensa kvalitet. Bilder får komme når jeg kommer hjem.

Eller en, alt etter hvordan man teller. Vi ble ikke akkurat to om å avgjøre når vi skulle dra heller. Dvs, jeg våkna klokka seks og fikk med meg solpppgangen fra verandaen på rommet. Tydelig at gassere er a-mennesker, for frokosten på hotellet åpna klokka fem... Etter et par rundstykker med skinke og ost - overraskende sivilisert til å være fransk kolonistil - var fortsatt ikke klokka mer enn litt over sju, så jeg avgjorde at dette var den sjansen jeg fikk til å se Tana litt på egenhånd. Tusla en runde nedom markedet, der det allerede var full action både i slakter- og grønnsaksbodene.Med hjelp av ivrig gestikulasjon og en blanding av engelsk og mitt noe haltende spansk klarte jeg også å skaffe meg et simkort med 10000 a prepaid i et håp om å spare noen kroner på eventuell telefonbruk. Tida får vise om det var en god investering. Det dunka i alle fall ikke umiddelbart - ingen datatrafikk - og her jeg er nå er det ikke engang gsm-dekning. Sjåføren som jeg fortsatt ikke har oppfatta navnet på kom i alle fall som lovet, og vi satte avgårde på en maratondag av dimensjoner. Veiene er forsåvidt flotte, og landskapet og naturen er helt fantastisk. Så det gjorde ikke så veldig mye at vi brukte godt over to timer på de første ti milene. Der var det stopp i en reptilpark. Oslo sin blir litt stusslig i sammenligning. Jeg fikk kose med store og små kameleoner. En pinnesnok, frosker, et vell av sommerfugler og andre kosedyr. Etter en halvtime videre på veien, der bare luktene de kilometrene vi ikke lå bak dieselmonstre, var nok til å drømme seg helt bort. Men, altså. Etter en liten stund droppa vi for lunsj. Jeg spanderte på sjåføren. Han hadde egentlig tenkt å slippe av meg på et fancy sted og sikkert kjøpe seg en banan selv eller noe. Men tross alt! God mat, men det jeg trodde var en gassisk spesialitet viste seg å være kinesiske reker i chilisaus.

Det er en drøy flytur, opp klokka tre om natta i morgentåka. Bare meg og et avisbud ute i gatene. Ikke engang en taxi var å se. Og nå er den over midnatt, lokal tid, her i Antananarivo.

Jeg har alltid hatt et ganske avslapept forhold til pakking før sånne ekspedisjoner. Jeg vet jo at man får tak i det aller meste der man skal, og har man med seg de tre P-ene - Pass, Pilletter og Pisakort - så kommer man seg stort sett i havn.
Men siden det denne gangen er en vektgrense (det er ikke lov med mer enn 12 kg bagasje på båten) så tenkte jeg å prøve å være litt organisert.
Nå pleier jeg å reise ganske lett, så dette er vel også litt for å se hvor lite man egentlig trenger å ha med seg.

Helt gratis blir det ikke akkurat, men jeg får skrive av en del av dette som "investeringer".

Jeg antar at "folk flest" vet omtrent like mye om Madagaskar som jeg gjorde for to-tre uker siden. Siden dengang har jeg lest noen tusen sider, både døde trær og på interwebben og har vel fått litt mer oversikt over dette landet.

Det ser ut som en liten øy like ved siden av Afrika, men synet kan bedra. Madagaskar er verdens 4. største øy, etter Grønland, Ny Guinea og Borneo. Øya er 587 000 kvadratkilometer, nesten dobbelt så stor som Norge (i areal), og det bor ca 20 000 000 mennesker der. Det er 1510 km fra nord- til sydspissen (Norge er ca 1700 km fra nord til syd) og det er godt over 500 km mellom Madagaskar og kysten av Afrika.

Har i mange år vært utrolig fascinert av Madagaskar. 80% av dyreartene på denne øya finnes kun der, og ingen andre steder i verden (dvs. de er "endemiske"). Og hele 5% av verdens dyre- og plantearter finnes på en øy som er under dobbelt så stor som Norge. Samtidig som det er et utrolig "eksotisk" og sært sted å reise til. Nærmest uoppdaget - i alle fall for nordmenn.

Jeg bruker ikke disse sidene veldig mye til å mene ting direkte, men velger heller å linke til folk som mener fornuftige ting. Men noen ganger må jeg bare få utløp for frustrasjon.  Stort sett lar jeg også være å kritisere regjeringa, eller -partnerne, ikke fordi alt de (vi?) gjør er så perfekt, men fordi jeg mener det er riktigere å ta de fleste av de diskusjonene internt. Ikke i hemmelighet, men i demokratiske og organiserte former.
Men den siste ukas diskusjon om muslimer, integrering, innvandring mv. i en diger suppe mener jeg trenger et skikkelig spark. Her oser det så mye symbolpolitikk og "vi mot de andre"-tenkning at jeg blir helt kvalm.  Nå er det på tide å slutte med tøysete utspill uten noen form for konsistens og konsekvens, og komme opp med litt prinispielle og generelle tanker.

Well, not really.
I don't like biometric authentication for many reasons - one of the most important being that it simply cannot be revoked.  If someone manages to fake my biometric data, whether it is my iris, my fingerprint or my voice, it is impossible for me to change it. All I can do is to hope the imposter will get caught, and that nobody else will repeat the process...

But that's not what this piece is all about - it's about another voice related technology that can be used to iidentify you and grant you access to your home, your office, public transport, your computer - almost anything. That device is your cellphone.

Jeg er jo, som de fleste vet, generelt skeptisk til ny teknologi. Se f.eks. saken om e-valg. Nå er altså Google Wave ute i beta (som alt fra google) og drøyt 100 000 har fått tilgang til å leke.  Jeg er ikke av dem, men det er ikke derfor jeg er skeptisk.

Jeg har lekt meg litt med SSB og funnet noen tall jeg selv i alle fall mener setter SVs "dårlige" valgresultat i litt perspektiv.

Jeg er sterk motstander av e-valg. Særlig valg via internett, men jeg er også skeptisk til elektroniske valg generelt. Grunnen er ikke at jeg er noen stor teknologiskeptiker, men heller nettopp at jeg, fordi jeg kjenner til teknologiens begrensninger og muligheter, vet litt om alt som kan gå galt, og alle fellene vi står overfor.