Olen.net

Den siste ukas diskusjon om muslimer, integrering, innvandring mv. i en diger suppe mener jeg trenger et skikkelig spark. Her oser det så mye symbolpolitikk og "vi mot de andre"-tenkning at jeg blir helt kvalm.  Nå er det på tide å slutte med tøysete utspill uten noen form for konsistens og konsekvens, og komme opp med litt prinispielle og generelle tanker.
Politikken i dag er alt for opptatt av å kaste seg over enkeltsaker. "Vi må gjøre noe", "vi kan ikke bare sitte og se på at..." er gjengangere.  At FrP driver med dette er selvsagt ikke overraskende, og er vel noe jeg driter i. Det er selvsagt synd at et "seriøst" norsk parti driver politikk på denne måten, men det har jo alltid vært deres måte å drive på. De har i alle tider vært et misnøyeparti. Kastet seg over populære bølger, og ridd på vinder ettersom de har oppstått. Det er derimot litt spesielt at i det siste har AP drevet alt for mye med det samme. Og ikke bare AP, også SVere har i mange saker, særlig i denne debatten, gått fullstendig over alle støvleskaft i frykt for å framstå som handlingslammet.

Både når det gjelder klesplagg, tegninger, andre ytringer og symboler er det på tide at en del folk tar et skritt tilbake og stiller seg selv noen spørsmål.
Hvilke prinsipper er det som skal ligge i bånn hvis vi vil forby burka?
Hvilke konsekvenser har det for andre deler av samfunnet hvis kristne organisasjoner skal få fritak fra likestillingsloven?
Hvilke lover og regler har vi faktisk i dag, for å ivareta ytringsfriheten?

Det er jo faktisk ikke sånn at alle de problemstillingene vi diskuterer er nye og ukjente og at alle våre vanlige verktøy for å definere rett og galt er ubrukelige i møtet med dem.  Så la oss ta for oss noen av disse spørsmålene. Jeg kan selvsagt ikke gå gjennom hvert eneste punkt og konkrete sak her, men det viktigste for min del er at vi slutter å diskutere dette som nettopp enkeltsaker, og prøver å heve oss litt over det nivået og se på helheten, prinsippene og konsekvensene.

Burkaforbud. Mange vi forby burka. Det aller første spørsmålet vi må stille oss er "er det riktig å lage lover om hva folk kan kle på seg?" Vel, vi har en del lover som angår dette allerede. Vi har for eksempel et lovforbud mot blotting, og det er forbudt å være maskert i f.eks. demonstrasjoner. Altså har vi en viss tradisjon for å lovfeste hvordan folk får kle seg.
Så bør man spørre seg "hvilke konsekvenser får det om man utvider dette lovverket til også å gjelde burkaer?" - Og kanskje vel så viktig "Vil en sånn lovendring ha noen reell og praktisk betydning for det problemet man er ute etter å løse?"
Det som brukes for å rettferdiggjøre et burkaforbud er at burka er et symbol på kvinneundetrykkelse. Men blir det mindre kvinneundertrykkelse av at man forbyr et klesplagg? Hvis burka bare er et symbol, så vil det vel hurtig dukke opp andre symboler? Og hvilke konsekvenser får det i praksis? Hvordan skal man sørge for at det kun er de kvinneundertrykkende elementene som rammes, ikke andre mennesker som ønsker å dekke til håret eller ansiktet i forskjellige sammenhenger?
Og da kan man spørre seg "har vi i dag allerede lover som kan brukes til å bekjempe det man vil bekjempe?" Som sagt antar jeg at det for de fleste andre enn FrP handler dette om noe annet enn at man vil hindre folk i å kle seg med spesielle plagg. Og vi har da allerde i dag et meget godt lovverk for å beskytte kvinner mot undertrykkelse. Vi har også som nevnt allerede et forbud mot "maskering". Så hva med å snu på hele problemstillingen? I stedet for å forby symbolet - i stedet for å gjøre noe med et synlig symptom på problemet, i stedet for å lage nye lover og regler og tre nedover huet på folk - hva med å forsøke å løse det virkelige problemet? For det virkelige problemet er da vitterlig ikke at folk går med burka, men at det foregår en rekke overgrep, både fysiske og psykiske mot kvinner.  De foregår både i gode norske familier, og i familier med annet kulturelt opphav.
Man har jo en drømmeanledning hvis det er sånn at burka = kvinneundertrykkelse, vel så har man jo et fantastisk utgangspunkt til å se hvor den foregår og faktisk ta tak i det.

Barneporno og datalagring er en annen debatt som har pågått i det siste, og som er alt for fokusert på enkeltsaker.  Folk sier Norge vil bli en frihavn for digitale lovbrudd hvis vi ikke innfører direktivet.  Og politiet sier de blir døve og blinde uten dette. Men nok en gang bør man stille seg de samme spørsmålene.  Hvilke prinsipper bør ligge til grunn for å overvåke befolkningen? Og hva blir konsekvensene av disse prinsippene? Og hva slags lovverk har vi allerede på området?
For å ta det siste først - politiet har i dag full anledning til å kreve informasjon fra teleoperatører og internettleverandører. Forskjellen ligger i at det per i dag ikke er noe krav om at disse skal oppbevare noen data. I praksis vil likevel alle gjøre dette, fordi det er behov for logger til egen feilsøking, drift av tjenester og nettverk. Fakturering av kunder osv.  Politiet har også alle rettigheter til å kreve at operatørene ikke sletter disse loggene, dersom de mener de kan være nødvendige i forbindelse med en etterforskning. I tillegg har selvsagt politiet mulighet til å sette i gang f.eks. telefonavlytting osv i enkeltsaker.  Det er altså ikke sånn at det ikke foregår noen utveksling av data mellom operatører og politiet allerede, eller at denne utvekslingen vil stoppe dersom ikke datalagringsdirektivet blir innført.
Spørsmålet om hvilke prinsipper som bør ligge til grunn er jo her helt vesentlige. Selvsagt kan man mene at kriminalitetsbekjempelse er så viktig at alle andre prinsipper må vike. "- Hvis vi kan redde ett barn er det verdt det" er en typisk uttalelse av den typen.  Og det er naturligvis en ærlig sak.  Jeg er dypt uenig i den, men den gir i det minste en viss konsistens i meningsinnholdet. Problemet er at om man tar konsekvensen av et sånt prinsipp, så har man egentlig ingen grenser for hvor langt man vil gå for å beskytte dette ene barnet. Hvis vi skal være sikre på at ingen barn noen sinne blir utsatt for overgrep av noe slag er vi rett og slett nødt til å overvåke alle, alltid. Hvert eneste rom i hvert eneste hjem. Hytter og campingvogner. Fjellet, skauen og vidda. Over alt der mennesker ferdes kan i prinsippet et overgrep skje.

Sammenhengen mellom disse sakene - og en rekke andre - er at vi på ett eller annet vis ser at det foregår ting vi ikke liker - overgrept mot barn, undertrykkelse av kvinner. Men i stedet for å benytte et allerede eksisterende lovverk (som åpenbart har rom for forbedringer, men som er langt fra ikke-eksisterende) - så blir man så blendet av frykt for å framstå som handlingslammet at man kaster seg over ethvert "godt" forslag, og svelger det med hud og hår.
Det må vi bare slutte med. Vi kan ikke drive politikk etter innfallsmetoden. Vi må ha mer enn én tanke i hodet samtidig, og klare å se at de beskyttelsestiltakene vi setter i gang på den ene siden samtidig får konsekvenser for andre sitasjoner i samfunnet. Og så må vi klare å ha et klart prinsipielt tankesett i bunnen som forklarer hvorfor vi velger å innføre de lovene vi lager.