Mat må man ha
En fordel med å stå opp så tidlig er at man treffer en rekke folk i situasjoner der de overhodet ikke føler seg komfortable.
Skulle jo avgårde med en bil til flyplassen klokka fem, så jeg troppa opp i resepsjonen sånn kvart på. De tilbød frokost, og en kaffe og litt mat før jeg dro synes Jeg var en god ide, så jeg takket ja. I restauranten sto to mann, tydeligvis nattevakter eller noe, utskremt for å servere oss som venta. De gutta hadde åpenbart aldri betjent verken espressomaskin eller kaffetrakter før. Men etter mye trykking, en teskje kaffe fra espressomaskina og en skvett varmt vann fra kaffetrakteren fikk jeg i det minste en kopp med noe som av utseende kunne minne om kaffe. Smaken derimot...
Siden det var siste dag i sivilisasjonen i går unnet jeg meg selv å skeie ut med en full treretters. Som den nordmann jeg er, er jeg jo ingen stor dessertfan, og forrett er jo bare noe tull, men her i landet ser de oppriktig rart på deg om du bestiller bare hovedrett. Porsjonene er også tilpasset et liv med både forrett og dessert, så om man skal bli mett gjør man lurt i å følge normen.
Nå var det jo ikke noe billig hotell de hadde funnet til meg for denne natta, så da oppgjørets time hadde kommet i morges hadde jeg ikke nok cash på meg, og ville betale med kort. Det var lettere sagt enn gjort. De krangla og var vanskelige og kom med alle slags unnskyldninger for å slippe. Det var først da jeg trua med å dra uten å betale at de fant fram kortleseren sin. Da skjønte jeg at hovedproblemet deres nok helst var at de ikke ante hvordan den skulle brukes heller. Mye avansert teknologi med både kaffetrakter og kortterminal. Men til slutt fikk jeg tastet kode, og kom meg avgårde. Dog uten noen frokost.
Som bringer meg tilbake til maten. Madagaskars mattradisjoner er veldig annerledes enn jeg trodde. Jeg så for meg rike, kraftige, godt krydra retter, men det viser seg at de bruker veldig lite krydder, og chili f.eks. er nærmest fraværende. Jeg spurte sjåføren litt om det, og han sa "it is because we like natural taste". Så de fleste rettene har en base av en form for grønnsak, bønner, linser, tomat eller den lokale spinatvarianten, og så slenger de litt kokt kjøtt på toppen - mest svin eller ku. Og ris. Alltid ris.
Det er forsåvidt ganske smakfullt, og slett ikke vondt, bare annerledes og litt kjedelig. Særlig siden de spiser det samme både til lønsj og middag.
Men etter diverse forsinkelser og en noe uventet mellomlanding kom jeg meg i alle fall til Nosy Be, der båtturen skal starte. Og selvsagt sto det ingen og venta på flyplassen. Dvs, det sto jo naturligvis tjue gribbete taxisjåfører og ville "hjelpe" meg, men ingen reddende engel med navnet mitt på en lapp, som avtalt. Etter først å ha ignorert dem, så forsiktig avvist dem, og til slutt flyktet over veien mens jeg venta på min mann, kom pokkermeg en av dem løpende med en mobiltelefon han ga meg, der en fyr sa at jeg måtte bli med akkurat denne sjåføren, og han ville ta meg til mitt hotell. Nytt triks, men jeg har hørt de fleste før. "Your driver is sick. I will take you instead", eller "the road is closed. I drive you other way" og min favoritt "your hotell has been a bomb. Big fire. I take you to much better hotel".
Jeg takket irritert nei til fyren i mobilen, og la på.
Så ble jeg en smule ille berørt da han ringte opp igjen to minutter senere, og visste navnet mitt, og hvor jeg skulle, og dessuten beklaget at han ikke hadde rukket å komme selv, og at han ville betale taxien når vi kom fram.
Dog økte min mistenksomhet noe igjen da vi kom ut av flyplassområdet, og fyren stoppet bilen, løsna taxiskiltet fra taket og heiv det i bagasjerommet. Han mumla noe om "police control", som om det skulle forklare alt, og virke beroligende på noen måte.
Men vi kom da fram, og Mohammad, som jeg hadde snakket med på mobilen tidligere, betalte ganske riktig "taxien", og fikk sjekket meg inn på hotellet. En litt annen standard enn de foregående dagene. Men det er rent, jeg har utsikt og egen dusj. Riktignok bare med kaldtvann, men når det er 30 grader i skyggen gjør ikke det så mye.
Klokka var jo enda ikke ti engang, så jeg bestemte meg for å bli litt kjent i Hell Ville. Byen har navnet sitt fra en eller annen fransk guvernør, like lite fra bibelen som vår egen turistattraksjon uttafor trønderbartebyen.
For her er langt fra noe helvete. Dog er det ganske varmt, som nevnt, men det blåser en svalende vind fra sjøen. Og byen er passelig liten, under 50 000 innbyggere. Tok meg ikke særlig mer enn en times tid å få grei oversikt, finne en minibank og et supermarked. Kjøpe meg en baguette og noe å drikke, samt fylle kontantkortet. Og bare en drøy time til å finne postkontoret. Bare for å oppdage at det er lørdag, så det åpner ikke før om to dager.
Ser stygt ut for de postkortene.
Resten av dagen har stort sett gått med til å bli bedre kjent i denne hyggelige småbyen, slappe av litt, samt teste ut den lokale spesialiteten - cheeseburger.
Det er tydeligvis en kunstner i området, som både opererer på egenhånd og gjør jobber for pubber og frisører. Ganske flink fyr.
Nå sitter jeg på et vannhull med det megetsigende navnet Moulin Rouge, og ser solnedgang over byen farge aftenhimlen rød. Det er et vakkert syn, men skogene dør. For lille, ville virre virre vapp vil ha burger...
Jeg tror det blir pizza til middag.
Forresten.
Fem poeng og en halvliter til den som tar den siste musikalske referansen.