Observasjoner
Mahalina
Dette stedet må være det mest billedskjønne paradis på jord. I snart to dager har vi vært på en kremhvit, kilometerlang strand, innrammet av lange slyngplanter, med læraktige blader og hundrevis av lilla og rosa blomster. Under svaiende kokospalmer ligger bungalowene, og når jeg sover med døra åpen blir jeg vekket av et fyrverkeri av en soloppgang mellom palmebladene utenfor, og en konsert av fugler, gekkoer og bølger.
Tida går i det tempoet man selv ønsker, og det betyr at man rekker å både tenke og observere.
Observasjon 1
Det er mye man ikke vet om Afrika.
Med to sørafrikanere og to italienere som bor og jobber i Botswana ombord får i alle fall jeg et nytt syn på Afrika. Mulig jeg bare er ignorant, men jeg tror at om du spør fem på gata i Oslo hva de tenker om du sier Mosambik, Namibia eller Botswana mistenker jeg at de fleste vil ha lite positive ting å komme med. Men her sitter de fire og diskuterer hva som er det beste ferielandet, hvor de største kjøpesentrene ligger, de deiligste lagunene og beste utestedene. De snakker om hvordan veiene er bedre enn i Italia, folka er hyggeligere enn franskmenn, biffene er større og pikene penere enn noe annet sted.
Det er et Afrika vi sjelden hører om hjemme.
Observasjon 2
Døgnrytme.
På sånne steder skjer det spennende ting med døgnrytmen. Mangelen på strøm, kombinert med det totale mørket som omslutter oss nøyaktig klokka 1800 hver kveld, pluss det faktum at ingen av oss tenkte på å ta med verken kortstokk eller terninger gjør at vi nå i fem dager har lagt oss rundt ni og stått opp igjen med sola, sånn i halv sekstida.
Observasjon 3
Stedsans
Normalt mener jeg å ha en ganske godt utviklet stedsans. Jeg finner stort sett veien hjem, og har sjelden følt at jeg ikke vet hvor jeg er. Men det krever litt mer å holde orden på ting sør for ekvator. Sola er jo på feil sted.
Men det merkelige er at jeg ikke er vridd 180 grader, bare ca 90. Jeg føler at nord er ca rett øst her nede.
Ok, nå ble paradisopplevelsen fullkommen. Her sitter man i skyggen av en palme, på en stråmatte og nyter livet og bølgeskvulpene for seg selv. Så klatret en av mannskapet opp i en av palmene ved siden av meg, dropper ned et knippe grønne kokosnøtter, kapper toppene av dem og nå sitter jeg med fersk kokosmelk rennende nedover armer og hals i tillegg.
Livet er grusomt noen ganger.