Ikke i sesong
Noen ganger er det utrolig bra å være litt utafor sesongen.
I går kveld hadde jeg jo tenkt å teste ut den rustne spikeren til middag, men så kom jaggu verten her, dvs han som driver sjappa, med et mye hyggeligere forslag. Han spurte rett og slett om ikke jeg ville spise middag med ham i stedet. Det viser seg at stedet her, i tillegg til å være kontoret deres og ha ti gjesterom, også er hjemmet hans, sammen med hans kone og to barn. To bikkjer har de, og jeg fikk hilse på familiens katt. Jeg satser på å hilse på større pusekatter senere på turen.
Sønn og datter hadde etter sigende vært ute kvelden før, så de orka ikke middag, og kona jobba seint, så da lagde han en kyllingsuppe og en geitegryte til oss. Utrolig trivelig invitasjon, siden det bare er meg her. God mat var det også. Vi ble sittende utover kvelden en stund og snakke sammen om løst og fast. Og jeg må jo si at de som syter over bensinprisen i Norge kan ta seg en bolle. Det siste året eller så har bensin her gått fra ca 1 USD/liter til det dobbelte. Selv seks kroner literen er forholdsvis mye når man tenker på at her i landet lever mange på under to dollar dagen. En dobling av den prisen er ikke veldig godt nytt for dem. Sutrepavene i Norge kan komme tilbake når de må betale en månedslønn eller to for å fylle tanken, så kan jeg vurdere å gi dem litt sympati.
Den litt mer creepy effekten av å være her utenfor turistsesongen er at jeg nå har tre mann ene og alene til min disposisjon. En Reodor Felgen som sykler sammen med meg. Han er bare med for å fikse sykkelen om noe går galt. Så er det sjåføren, og en kokk, som ligger på hjul i en Toyota et lite stykke bak oss, i tilfelle vi blir slitne eller sultne eller noe.
Men som jeg snakket med verten om i går, så er det en veldig bra måte å bidra til samfunnet på. Nå sørger jeg alene for at de tre kan tjene penger og holde liv i familien også i en periode de vanligvis ikke ville hatt noen jobb. Hvis mitt lille bidrag her holder tre familier fra å gå sultne i et par måneder gjør det det hele noe mindre absurd. Men det tar nok litt tid å bli helt komfortabel med å ha både sjåfør, kokk og sykkelreparatør på slep.
Selve sykkelturen var en del hakk tøffere enn forventa. 43 km på støvete grusvei av meget varierende kvalitet, opp mot 2000 meter over havet. Var rimelig tungpusta i perioder, og ganske ferdig da vi endelig kom fram til Fishermans Camp. Men herregud for en tur. Sebraer og antiloper i hopetall. Og mens vi satt og spiste lunsj - piknik midt på savannen, under et akasietre - ruslet det jaggu et par giraffer forbi ikke langt unna. Jeg holdt på å sykle på et vortesvin med digre tenner, som sto og gjemte seg bak en busk og spratt fram med et grynt rett foran meg. Vi skvatt vel omtrent like mye... En struts gikk og rusla like ved veien rett bak her også.
Selv om de andre ligger bak med bil holder de seg oftest så langt unna at jeg verken ser eller hører dem. Så følelsen av å faktisk sykle mer eller mindre for meg selv er ganske reell.
De fleste bildene kommer fra det andre kameraet så snart jeg får tak i en pc. Dere får nøye dere med en påfugl og en tidligere nevnt katt av den litt mindre typen.
Fishermans Camp er en helt enkel campingplass. Jeg har fått eget telt, mens de tre andre deler et større et. Her er en gjeng kenyanere nå i gang med en runde volleyball, mens marabouene gjør sitt beste for å unngå å bli truffet, og kokken er i ferd med å fyre opp grillen.
Mistenker at jeg vil få sove godt i natt.
