Hells Gate
Morgenkonserten starter altså klokka 0530, og en times tid senere mener tydeligvis en av marabouene at nok er nok, og begynner å spise på teltet mitt. Da skjønner jeg at jeg likegjerne kan stå opp.
Ikke at det gjør så mye, all den tid jeg la meg rundt ni i går kveld.
En ting som er utrolig bra på denne turen er at selv om det er meg og tre som jobber for meg, så er alt veldig inkluderende. Vi spiser samme mat rundt samme bord, og jeg slipper følelsen av spesialbehandling. Og de er veldig allrighte på mange måter. Da det ble igjen en del rester etter middagen i går inviterte de rett og slett et par av de som jobbet nattevakt på plassen her over til å dele resten. Vi liker ikke å kaste mat, og mange i Kenya går sultne til sengs, så da deler vi heller, forklarte de med største alvor. Veldig sympatisk.
Mobilen hadde gått tom for strøm i natt, så jeg fikk ikke målt nøyaktig distanse, men det ble da en del kilometer under beltet i dag også. Hvis skiltene stemmer var det først ca fem km fra campen til inngangen i Hells Gate. Så sykla vi nok i alle fall en mil eller så der inne, før vi kom fram til en utrolig ravine, eller kløft som vannet har brukt noen hundre år på å grave ut. Bare en meter eller to i bredden, men sikkert tjue meter dyp med stupbratte vegger var det en utfordring å komme seg ned, dog vel verdt det da vi kom oss til bunnen. En rekke varme kilder strømmet ut av veggene, og man kunne gå langs bunnen, med alle mulige merkelige formasjoner. Kult sted.
Men jeg glemmer jo helt dyra... har blitt så bortskjemt av dette nå at noen hundre sebraer og impalaer til eller fra ikke spiller noen rolle. Lite folk betyr færre biler, mindre støv og at dyra holder seg nærmere veien. Nå kommer de ikke akkurat bort og hilser på oss på sykkel heller, men de er nok i større grad nysgjerrige på hva pokker vi er, enn de er på bilene. Så de stopper opp og ser lenge på oss, før de gresser videre. Kokken var igjen i campen i dag, med bilen vår, så i dag var vi bare tre sykler, og veldig stille og fredsommelige.
Igjen merker jeg høyden ganske godt. Det er stort sett ikke noe problem, men merker det veldig på at hvis jeg må anstrenge meg litt, og blir anpusten, f.eks. fordi jeg tar i ekstra for å komme opp en kneik, så er det nesten umulig å få igjen pusten uten å stoppe helt opp et minutt eller to.
Da vi kom tilbake til campen var det lunsj, og jeg bestemte meg for å investere en drøy tjuekroning i å få bruke poolen. Vel investerte penger, etter to dager med sol og støv.
Og så kom regnet.
Først en liten prøvesmak. Noen minutters skur. Snart slutt, mente guiden, og la opp til båttur på sjøen for å kikke på flodhester.
Så vi la ut fra brygga i en liten jolle, og etter noen minutter åpna himmelen seg på nytt. Virkelig. Skikkelig. Helt. Båtmannen fant en plass langs land med et slags hus på påler like innafor, så vi la til der og storma i ly. Der sto allerede ti-tolv lokale og søkte dekning. Han ene hadde tydeligvis vært på tjuvfiske - det er ikke lov å fiske her - og ble pent tvunget til å dele av fangsten med de andre.
Etter en times tid ga vi opp å vente, og gikk tilbake i båten. Kjørte en kjapp tur bort til flodhestene for et par bilder, før det bar hjem alt det remmer og tøy og påhengsmotoren kunne tåle.
Men regnet ga seg ikke, og i åttetida ga de andre opp, og det ble middag i teltet til gutta. Mens jeg sliter med å få tørka tøyet inne i teltet mitt.