Sykler med løver, og litt om Kenya
Siste dag med sykling, og i dag var det tid for å gå skikkelig off road. Vi dro ut fra campen og rett ut i bushen. Så gikk turen litt på sti, og mye ikke. Inn og ut av busker og kratt, over elver og bekker, gjennom en og annen landsby så høner og bikkjer skvatt...
Ikke så voldsomt med ville dyr, men adrenalinpumpa slo litt kjappere når jeg plutselig oppdaga noen ganske ferske og store potespor på stien vi fulgte akkurat da. Masai-guiden som var med som lokalkjent bekreftet at joda, dette var en stor hannløve, trolig fra for ca en time siden... Det holdt egentlig med nærkontakt, siden vi var tre mann på hver vår mountain bike, og det eneste vi hadde å forsvare oss med var macheten til guiden og min noe puslete leatherman.
Men vi kom oss da trygt hjem og det var uansett en helt fantastisk avslutning på sykkelturen.
Men litt om kenyanere. Utrolig hyggelige, gjestfrie og vennlige, i alle fall de jeg har møtt til nå. Virker som de fleste har en sympatisk holdning om at hvis jeg hjelper deg i dag, så hjelper noen andre meg i morgen. Som nevnt deler de villig, og alle virker alltid velkomne. Det som kanskje har slått meg som mest uvant er en litt sær mangel på høflighet - i alle fall tradisjonell vestlig høflighet. Det er helt normalt å avbryte midt i en samtale for å snakke med noen andre, feks. Og det virker som det her er mye mindre høflig å ikke ta vel imot en nyankommen, enn å forlate dem man var sammen med. Så det er helt vanlig å reise seg midt i en setning i en sosial omgang for å begynne å snakke i telefon eller med tilfeldig forbipasserende. Uten å unskylde seg eller noe. Og ingen venter på noen hvis man skal spise sammen, feks. Da er det bare å forsyne seg og begynne å spise når man selv er klar. De andre kommer når de kommer, og sånn er det bare.
Det plager meg jo ikke akkurat, men var litt overraskende de første gangene. Til gjengjeld er de jo da også veldig uformelle, så ingen forventer at en masse uskrevne regler skal følges i enhver situasjon. Og det er ganske avslappende.
En annen og smule irriterende vane er at de snakker i mobilen absolutt hele tida. Veit ikke om det er en slags statusgreie, eller om de rett og slett har så mye å snakke om. De skravler nemlig rimelig intenst med alt og alle også de få minuttene mens mobilen ligger til lading eller av andre grunner ikke kan brukes.
Og det er helt vanvittig mange kirker her. Det er ikke sånn at hver husklynge har en egen kirke. Neida, de har minst to. Ikke nødvendigvis store, prangende kirkebygg, gjerne bare noen brakker eller en unnselig murbygning. Men tydelig merka med hvorvidt de er adventister, baptister eller hva det måtte være, samt hvem som er pastor. Jeg mistenker at kenyanere har et meget personlig og nært forhold, om ikke til sin gud, så i alle fall til sin prest.
Men i det heletatt er det riktig hyggelig her, og fantastisk lett å bli kjent med folk. Og del litt med dem, så får du uendelig mye mer tilbake.