Olen.net

Bøker Datalagringsdirektivet E-valg Egypt - Høst 2006 Fildeling Forskning Humor Internett Kenya Klima Madagaskar Musikk Opphavsrett Overvåkning Politikk Sikkerhet Spam Sykelønn Ting og tang

Virker som noe ikke er helt i form med serveren, og det får jeg neppe gjort noe med herfra, så da blir det en eneste lang safari-post. Men det holder kanskje.

Aller først må jeg si at jeg virkelig ikke skjønner at dette skal være noen low season. Ok, man må kanskje finne seg i en regnbyge eller to, men til gjengjeld slipper man at det er tusen grader i skyggen. Som guiden min sier, dyra er her hele året, det er bare litt flere vannhull å lete ved nå i regntida. Det eneste er The Great Migration i juli, når gnuene kommer opp fra Serengeti, men bortsett fra dem er alle de andre dyra her nå også. Fordelen nå er at du slipper å kjøre i kø i parken, og at du faktisk kan få en helt unik NATURopplevelse.

Kanskje si noen ord om størrelser. Lett å se for seg noe ala Sofienbergparken når man snakker om Parken her. Men Masai Mara er altså 1510 kvadratkm, dvs ca halvparten så stor som hele Hardangervidda nasjonalpark. Men den grenser til Tanzania, og Serengeti, som er nesten ti ganger så stor - 14763 km2. Det er selvsagt ikke noe gjerde rundt, og dyra har neppe noe forhold verken til landegrenser eller til om de beveger seg inn og ut av parken. Så plass nok burde det være.

Allerede før lunsj på første safaridag hadde jeg rukket å få med meg både en meget avslappet leopard, liggende bedagelig på en grein, nesten så nær at jeg kunne klappe den (og det var ganske fristende). I tillegg en gepard-mor med to unger som lekte rett foran bilen, og to flokker med løver, på tilsammen over tjue dyr.
Elefanter, sebraer, bøfler, gaseller og sånt står jo tett som hagl, og man blir ganske bortskjemt, rett og slett.
Eneste problemet var at kameraet gikk tomt for strøm midt i den siste løveflokken.

Hotellet jeg bor på her er en "tented camp". Det betyr at rommene er en slags telt, men tross alt den slags telt som har innlagt strøm og vann, to dobbeltsenger, dusj og do... Riktignok er det en generator som lager strøm her, og den fyrer de bare opp noen timer om kvelden og morgenen, og varmt vann har jeg bare fra ni om kvelden til ni neste morgen, men jeg skal tross alt ikke tilbringe dagene her i dusjen, så det er ikke akkurat noe problem. Det merkeligste er at jeg er absolutt eneste gjest her. De har riktignok bare 18 rom - eller telt - og det er sin sagt lavsesong, men tross alt. Jeg føler meg litt som i Grevinnen og hovmesteren der jeg sitter ved et bord dekket til fire, i en helt tom restaurant mens kelneren spør hva jeg vil drikke til suppa og hovedretten, og om jeg vil ha kaffe eller te til desserten.

Andre safaridag kunne jo ikke toppe den første. Leoparder er veldig sjelden kost, så selv guiden er ganske oppspilt over at vi så en så raskt. En del turister kommer visstnok tilbake år etter år i håp om å få se en, men reiser skuffa hjem hver gang. Å oppdage to løvefamilier er heller ikke daglig kost. Men vi dro da ut, og fant ganske raskt igjen det som trolig er den ene løveflokken fra i går. De lå også denne gang og slappet av i sola, ikke så langt fra der vi så dem sist. Et hyggelig gjensyn. Utrolig rolige og bryr seg fint lite om at de blir beskuet. Det ser nesten ut som de viser seg fram.
Ellers var det tydeligvis elefantenes dag i dag. I går så vi en god del av dem på avstand, i dag fikk vi virkelig nærkontakt.
Vi bestemte oss for å kjøre til Mara-elva, ved grensa til Serengeti og Tanzania. Dette er elva mange har sett på TV, der gnuer i tusentall må krysse, med stor fare for liv og lemmer, mens krokodiller, løver og andre har kjempefest. Det er altså The Great Migration, når millioner av gnuer trekker opp fra Serengeti der de har tilbragt våren, for å beite ned de etter hvert grønne og enorme slettene her i Masai Mara. Et par, tre timer å kjøre, med opptil flere nærgående elefantfamilier på veien.

Vesentlig roligere i elva nå, der flodhestene lå og prustet, mens krokodillene vel bare gledet seg til det kommende etegildet.
Etter en lønsj i det grønne (for meg og guiden, ikke krokodillene) vendte vi snuten tilbake mot campen. Og plutselig er vi omringet av bøfler. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier det var godt over tusen av dem. De var over alt, på begge sider av veien, omtrent så langt øyet kunne se. Og er det en ting bøfler ikke er, så er det redd for biler. De stilte seg demonstrativt opp midt i veien og prøvde å stirre oss i senk. Vi klarte til slutt å forsere dem, men blide var de ikke.
Det er visstnok bøfler og elefanter som er de mest aggressive her, mens løver har guidene et mer avslappet forhold til. De dreper sjelden folk. Der elefanter er ekstremt påpasselige med ungene sine er bøflene bare generelt mannevonde og lite greie å ha med å gjøre.

Og som om vi ikke hadde fått nok elefant, så ble vi brått revet opp like etter middag av en tydelig frustrert elefant som trompeterte heftig like utenfor gjerdet ved hotellet. Det var jo bekmørkt, så ingen så noe, men vi hørte den romstere grundig der ute. Bartenderen, manageren for hotellet, en nattevakt og jeg løp for å hente hver vår lykt. Må vel innrømme at deres puslete lommelykter kom litt til kort for min Silva hodelykt... Vi satte så avgårde i safaribilen "vår", for en liten nattlig gamedrive. Dessverre hadde beistet gjemt seg godt, eller rett og slett løpt videre før vi kom oss ut av oppkjørselen og tilbake dit vi hadde hørt den. Vi fant den i alle fall ikke. Men en passe spennende avslutning på nok en bra safaridag.

Tredje dag gjorde vi det dummeste man kan gjøre på safari. Vi dro ut for å finne et spesielt dyr.

Siden det "eneste" jeg ikke hadde sett til da var neshorn, foreslo guiden at vi skulle dra til steder der han regnet med at vi kunne se dem. Det i seg selv er naturligvis ikke dumt, men det som er dumt med en sånn jakt etter en bestemt ting er at alt annet kommer i skyggen. Det endte selvsagt med at vi kjørte time etter time rundt og lette i bushen etter neshorn uten å finne et eneste ett. Og uansett om vi da kom over både en stolt hannløve som lå og viste seg fram på en høyde og holdt sultent utkikk ned mot en flokk bøfler som gresset like ved, vi så tre geparder som slanget seg i skyggen, og enda en løvefamilie på over ti dyr, med fem unger som bare var noen få måneder gamle, og masse gaseller og gnuer og sebraer og all den fantastiske naturen. Men uansett blir man sittende igjen med et lite stikk av skuffelse fordi man ikke fikk se det ene dyret man lette etter. Og det er både dumt og synd, etter det som jo tross alt var enda en utrolig flott dag.

En ting som er fascinerende her er hvor mye ting endrer seg fra dag til dag. Der vi dag to så elefanter over alt, så vi siste dag nesten ingen. Den gigantiske bøffelflokken vi så i går var i dag desimert, og kun et par hundre var å se. Hvor alle de andre har gjort av seg er ikke godt å si. Det virker nesten mistenkelig at et hundretalls elefanter og tusen bøfler bare kan forsvinne. Vi kjørte tross alt rundt i noen timer uten å se snurten av dem.

Men jeg har vært utrolig heldig på denne turen, og fått oppleve vanvittig mye. Det har føltes som å leve inne i National Geographic Channel i tre dager. Og siden jeg gikk glipp av neshorn denne gangen har jeg en grunn til å komme tilbake...