The Carnivore
Dette må være en av verdens mest sinnsyke restaurantopplevelser. The Carnivore tar ordet frotsing til en helt ny dimensjon.
Man sitter i en by der en stor del av befolkningen lever for ca 1 dollar om dagen. Der sult er daglig kost for - om ikke flertallet, så i alle fall noe mange opplever ofte. Og midt i dette ligger en restaurant som har basert hele sitt konsept på overflod og sløsing av en annen verden.
Det er det som gjør opplevelsen sinnssyk. Maten er helt ok, men heller ikke mer, serveringen derimot...
Konseptet er som følger. Du får et to etasjer høyt fat, med ørten sauser, ris, salater og annet tilbehør plassert midt på bordet. Deretter får du en fresende varm steintallerken foran deg, og så kommer en tilsynelatende uendelig strøm av menn med sebrastripete forkler og enorme grillspyd og skjærer av nystekte kjøttstykker raskere enn du klarer å spise unna.
Jeg skjønte raskt at her var det bare å være forsiktig med salaten og tilbehøret, men selv én potet og et par skjeer mais var å overdrive.
Det var kylling, både vinger og lår, spareribs, lammelår og biff. Og mer eksotiske ting som okseballer og kamelkjøtt. De har ikke hatt lov til å servere vilt, som krokodille, sebra og gaselle etter at det ble forbud mot denslags i 2004, men i følge oppslag rundt omkring i restauranten driver de aktiv lobbyvirksomhet for å få opphevet forbudet...
Kelnerne kommer igjen og igjen og du må være rask til å sende dem videre hvis du ikke vil bli sittende med enda en runde kyllinglever eller kotelett på tallerkenen.
Når du så er så mett at du er nødt til å gi opp, har du et lite flagg på bordet, som du senker for å demonstrere nederlaget. Da kommer desserten. En kraftig porsjon sjokolademousse eller sirupskjeks med brandykrem er jo akkurat det man drømmer om etter en sånn middag.
Maten er som sagt bare midt på treet. Mye er både seigt, tørt og overstekt. Men det er jo ingen grunn til å tvinge i seg slintrene. De legger man til side så får du uansett påfyll av noe annet umiddelbart. Billig er det heller ikke, men mett, det blir man.
Det etiske dilemmaet er selvsagt at de holder på sånn i en by som huser et av Afrikas største slumområder. Så kan man forsvare seg med at hvis ikke jeg hadde spist der hadde noen andre gjort det - stedet var bortimot stappfullt. Og at en så populær restaurant tross alt sørger for at de minst hundre kelnerne, kokkene, ryddegutta og -jentene som ustanselig svirret rundt faktisk har en jobb og inntekt. Spørsmålet er bare hvor mange - strengt tatt unødvendige og ødslende - handlinger man kan forsvare på den måten.
Og samtidig, kommer det noe som helst godt ut av å gå rundt med dårlig samvittighet for alt man gjør. Verden er urettferdig, og det er åpenbart at det ikke kan løses på individuell basis. Det må overordnede, strukturelle endringer til.
Så da får man kanskje heller jobbe mot det målet når man kommer hjem, og unne seg både luksus og frotsing på ferie.